Ut av komfortsonen, inn i eventyret.


Band_MariaGrøntjernet-2

Siden vi kom sent frem, sov vi i bilen første natten.

Jeg dirigerer den halvgamle Honda-en i retning fjellene. Øynene myser over det blå panseret som glitrer i solsteiken, mens tanker om fjell, snø, vær og skiføre virvler rundt i hodet mitt. For det er nesten for godt til å være sant. Jeg skal på vintertur, og jeg skal dele opplevelsene. For i passasjersetet, trukket med fargesprakende hippiemønster, sitter Sigrid. Ei hardbarka jente fra Nord-Norge.

Sigrid og jeg møttes da vi startet på fotografutdanning i høst, og vi forsto fort at vi hadde mange av de samme interessene. Begge er håpløst forelsket i naturen, i tillegg til at vi lider av konstant eventyrlyst. Jeg må smile mens jeg kaster et kjapt blikk over på turvenninna, hun ser nesten for kul ut der hun sitter bakoverlent med de nye solbrillene på hodet.

 

Som fotografstudenter henter vi mye inspirasjon i kunst, og det er derfor ikke så rart at Sohlbergs mest kjente verk ”Vinternatt i Rondane” må ta på seg skylden for nettopp denne turen. Maleriet skapte raskt en drøm om å dra ut for å oppleve, og ikke minst ta bilder av, de vakre vinternettene i Rondane. Eventyrfeberen kom for fullt, og vi så derfor ingen annen mulighet enn å ta en uke fri fra skolen for å få frisk luft i lungene. Med en særdeles lite planlagt plan, utover å dokumentere vinternettenes magi med kameraet, dro vi derfor avgårde. 22. Februar. Det skulle bli starten på en uke med frihet, glede og utfordringer.
Skituppene har de siste dagene hatt stø kurs i retning de høye toppene og det ubarmhjertige fjellandskapet. Det har allerede rukket å bli dag tre på tur, og vi har forlatt fjellbjørkeskogen. Lyset rundt oss er nå flatt, gråtthvitt. Alle spor av liv er visket bort, og det eneste vinden lar ligge igjen er hard, isete snø rundt utstikkende steiner. Jeg lurer på hva Sigrid tenker der hun vadrer bak meg, innpakket i mange lag med ull og andre tekstiler. Det er hennes første, lange tur, og jeg vet at dette kan slå begge veier. Det å dra ut i såpass tøffe og værharde omgivelser er en knallhard start, men hun har selv vært med på å ta valget. Jeg tror likevel at hun er en person som ser gleden som ligger blant alle utfordringene.

Band_MariaGrøntjernet-6Snøkorn føyker rundt i små virvelvinder, og pisker mot den bare huden i ansiktet. Vi kjemper hver vår lille kamp mot pulkene, som stadig gjør nye forsøk på å seile av gårde med vinden. Pusten er tung, og blodsukkeret lavt, men likevel fortsetter vi skrått oppover den bratte fjellsiden. Stadig lengre ut av komfortsonen, og dypere inn i eventyret. For samtidig som de effektive kuldegradene øker sin kraft, trekker sola seg lengre tilbake. Og inne i en blå, sammensnørt jakkehette surrer tankene i en evig ring. Jeg kjenner at jeg lever. Jeg kjenner at kroppen jobber, og at hodet er fokusert. En rar følelse danser inni meg. Den stikker litt innimellom, men for det meste utstråler den glede. Den minner meg på at det er dette jeg lever for. Opplevelser, utfordring og mestringsfølelse.

 

Band_MariaGrøntjernet-5 Band_MariaGrøntjernet-8

Etter en nesten søvnløs uværsnatt, bestemmer vi oss for å endre turens retning den fjerde dagen. Værmeldinga forteller om økning i vind, og furuskogen nede i dalen blir innmari fristende. Vi begge drømmer om bållukt og nykokt kaffe, og blir fort enige om å følge den drømmen. Så etter noen timer på ski i medvind og nedoverbakke, sitter vi under ei krokete furu med hver vår godtepose. Lyset fra bålet skinner i øynene, og kaffen smaker bedre enn jeg noen gang kunne klart å forestille meg. Det beste med å ikke ha en plan som man må følge, er å kunne ta en dag av gangen. I det fjerne hører jeg vinden ule som svar der oppe i fjellet, som en bekreftelse på at vi tok riktig valg.

Vi hiver innpå nok en porsjon med sjokolademüsli fra Real Turmat, før vi er klare for å ta fatt på den femte dagen i Rondane. Dagstursekkene er pakket, sola skinner og alt ligger til rette for en fantastisk dag. Vi forlater teltet og pulkene med en plan om å dra på topptur nå som vinden endelig har løyet, og ser frem til å nyte omgivelsene uten å måtte drasse på mange kilo med utstyr. I rolig tempo baner vi oss vei gjennom nasjonalparkens vakre furuskog.

Etter en liten kilometer møter vi allerede på første hinder. En stor kløft åpner seg foran oss, og vi bestemmer oss for å krysse den for å komme over til andre siden. I sakte tempo aker vi nedover til bekken i bunnen, før vi tar fatt på oppoverbakken. Det viser seg å være ganske ulendt og bratt på den andre siden, men tilsynelatende greit å komme opp. Vi har allerede kommet et godt stykke opp i steinrøysa, når jeg plutselig ser Sigrid miste balansen. Hun faller bakover og ruller flere meter nedover den steinete skrenten. Ski og staver flyr i alle retninger, og før jeg i det hele tatt har rukket å reagerer, ligger hun sammenkrøpet nede i et buskas.

Resultatet ble dessverre et bein som skulle viser seg å ødelegge for innspurten på turen. Kneet hadde gått ut av ledd, og vi var usikre på om det i tillegg kunne være noe som hadde røket. Vi så derfor ingen annen mulighet enn å avslutte vintereventyret to dager tidligere enn planlagt. Takket være en sterk malamute og Sigrids evne til å bite tennene sammen, kom vi oss til nærmeste vei innen kveldsmørkets ankomst.

Til tross for at turen endte i buskaset, har ikke Sigrid latt seg skremme. Vi er allerede i gang med planlegging av nye, lange turer, og benytter de sjansene vi har til å komme oss ut også nå mens vi går på skole. For det finnes alltid et fjell som roper og en skog som lokker. Det primitive turlivet ligger tilgjengelig til enhver tid for oss alle. Pakk sekken og dra ut, for i naturen eksisterer eventyr på ekte.

Band_MariaGrøntjernet

Bål, kaffe og furuskog. Kan det bli bedre?

2 kommentarer

Skriv en kommentar
  1. 1
    K

    Jeg er så inspirert nå :) Jeg gikk mye på tur som barn, men mistet gleden etterhvert. Men et sted så ligger den der. Jeg har så lyst til å ta tilbake det som er mitt, den gode turfølelsen. Nå har jeg en liten unge som snart skal få lov å bli med på sin aller første telttur. Kjenner at jeg gleder meg.

    Håper alt går bra med deg :) Du skriver flere steder at du liksom er en pingle. Men du er modig. Modig som trosser angster og som ikke har lyst at livet ditt skal være styrt av noe annet enn det du selv vil.

  2. 2
    Christina Log Indbjo

    Utrolig inspirerende å lese innleggene dine. De er så ærlige, oppriktige og godt skrevet! Det er skikkelig imponerende hvordan du står på selv om det røyner på, og det er herlig hvordan du formidler eventyrlysten og naturgleden :)

+ Leave a Comment