Da Finnmark ga meg et nytt syn på turlivet


_DSC8821

Jeg dro til Finnmark for å få muligheten til å møte alle fryktene på en og samme tur. Frykten for vær og vind, frykten for å være alene og frykten for mørket. Jeg dro dit for å ta et oppgjør med den pingla jeg bestandig har vært, men som jeg aldri har villet være. I mine drømmer har jeg alltid vært den tøffe villmarksjenta som kan dra på utflukter helt uten engstelse. Virkeligheten derimot, er så veldig annerledes. Jeg har ikke telling på hvor mange, vonde kvelder med høylytte hikst og tårevåte kinn jeg har hatt på tur. Jeg har tvunget meg selv til å stå mitt oppi det jeg nærmest har et panisk forhold til. Jeg lurer noen ganger på om jeg er ute etter å gjøre meg selv vondt, for det er akkurat slik det kjennes ut der og da. Men på en annen side, så vet jeg av erfaring, at det å møte frykten er det eneste som vil gjøre den mindre.

Av en lokalkjent og svært gjestfri familie i Alta, fikk jeg hjelp til å planlegge drømmeturen i Finnmark. Jeg skulle starte ved nordenden av vannet Stuorajávri, vandre gjennom Stabbursdalen og ende opp i Porsanger. Turen skulle vare i litt under to uker. Men slik gikk det ikke, for allerede første dagen tok frykten tak i meg med sitt harde grep. Jeg fant nok en ting å være redd for, nemlig å vandre på isen. Til tross for at isen sikkert var fyldig nok til å bære både elefanter og biler, hoppet hjertet hver gang den ga fra seg et drønn. De vanlige, grusomme tankene om alt som kan skje og gå galt når jeg er alene, erobret skallen. Jeg vemmes de tankene. For når de først har kommet, nekter de å dra sin vei.

Jeg forsto allerede den første, mørke kvelden at jeg hadde tatt meg vann over hodet. I teltet var det alt annet enn harmoni, for jeg lå i soveposen og hylgråt som en skremt, liten unge. En bekk av tårer sildret ned på soveposekragen, og ble forfrosset til is av de tjue minusgradene som hadde kommet som lyn fra blå himmel. Jeg følte meg så alene, så liten, så redd. Jeg lurte på hva i alle dager jeg holdt på med. At jeg skulle være der ute i mørketiden alene de neste elleve dagene føltes total uoverkommelig. Særlig med tanke på at ruten jeg hadde valgt var gjennom et område jeg antagelig ikke ville se folk, og gjennom et område med mye dårlig eller ingen dekning. Dessuten innebar ferden en rekke kilometer over islagte vann og elver.

_DSC8955

Turgleden glimret med sitt fravær, og det ble jeg brått oppmerksom på. Det var da det gikk opp et lys for meg. Jeg tok til å forstå noe jeg burde ha forstått for lenge siden. Jeg hadde dratt ut på tur med helt feil innstilling. Mitt fokus lå på å møte angsten. Det lå på å greie og komme gjennom en tøff tur til tross for at jeg måtte bære frykten på mine skuldre. Jeg var ute etter å bevise ovenfor meg selv at jeg klarte å gjennomføre uansett hvor mye angsten satte meg på prøve. Turgleden, selve drivkraften som gjør at jeg liker å være ute, hadde jeg fullstendig glemt. Og nå var den nær bristepunktet.

Langsomt forsto jeg at jeg hadde nødt til å ta grep, noe måtte gjøres. Jeg sluttet å hyle og tørket tårene. Jeg begynte i stede å lete etter en løsning. En av dem var å dra hjem, men jeg visste innerst inne at det var en utgang jeg kom til å angre på. Mens jeg funderte frem og tilbake slo det meg brått at det riktige måtte være å legge opp en tur jeg var mer bekvem med. En tur hvor jeg hadde anledning til å ringe mamma, pappa eller Christoffer når jeg ble redd. En tur hvor folk ikke var like langt unna om jeg skulle behøve hjelp. En tur hvor jeg ikke trengte å vandre over innsjøer og elver. En tur som varte en uke, i stede for i elleve dager. Og ikke minst, en tur hvor turgleden var hovedfokuset. Jeg ville fortsatt møte frykten, men i mer beskjedne mengder. Det skulle ikke bli så mye engstelse at jeg ikke klarte å ta innover meg de fine øyeblikkene. Jeg fattet at jeg måtte følge en gyllen middelvei, det måtte være en balanse mellom utfordringer og fryd.

Endepunktet ble omgjort til Alta, og det var dette som ble redningen. Fra det første sekundet nesa pekte mot byen, kjente jeg at det var det rette. Jeg begynte å kose meg på tur igjen. Jeg maktet å nyte stillheten. Skiturene, det koselige teltlivet og det dansende nordlyset gjorde nå at jeg hoppet av fryd. Til tross for at jeg hadde mine stunder med engstelse og fortvilelse, klarte jeg å glede meg over turhverdagen. Finnmark hadde gitt meg et nytt syn på turlivet.

_DSC9390

11 kommentarer

Skriv en kommentar
  1. 1
    Trine

    Du fant nøkkelen! Passe utfordring ellers blir angsten alt man er opptatt av. Veldig klokt til et ungt menneske å være. Jeg lærte noe av deg der! Godt nytt år og gleder meg til å følge deg på nye turer i 2015.

  2. 4
    Atle Granheim

    Du trenger ikke å bevise verken for deg selv eller for andre at du tørr å møte frykt eller gå løs på utfordringer. Alle som har fulgt med deg en stund vet at du har vist langt mer tøffhet enn de fleste. Jeg er sikker på at du vil utfordre deg selv på dette med frykt og usikkerhet mange ganger i framtida også. Du har bare innsett at det er viktigere å pleie turgleden. Det er jo den som er drivkraften. Mange sier at å mestre utfordringer er drivkraften, og det er riktig det, men uten turgleden i bunn mangler det noe essensielt. Det må være en porsjon glede i utfordringene også. Små øyeblikk, en soloppgang, glimtet av et dyr eller en fugl, en kommentar fra en turkompis. Ting som man kan tenke tilbake på å glede seg over i ettertid, selv om det der og da føltes bare tungt. Hvis en utfordring blir bare hat, så mister den mening for min del. Jeg har selv aldri kommet til den erkjennelsen du har gjort nå. Ikke på samme måte. Jeg var i yngre dager engstelig for enkelte ting. Jeg var nok ikke mørkeredd slik som du har beskrevet, men trivdes nok aller best i dagslys når jeg var alene i skogen. Men jeg har hele livet hatt turgleden der. Og utfordringer har jeg tatt etter hvert som jeg ble klar for dem. Nå har nok mine utfordringer gått på å strekke mine fysiske grenser og tilegne meg mer kunnskap for å kunne gjøre mer på en sikker måte. Stå på Maria. Du har god tid. Bruk turgleden din til å bryte ned frykten. Du har nå innsett at uten den blir frykt og redsel en tøff motstander.

  3. 5
    Elin

    Ja, det er det som er så fint, at du er så ærlig! Jeg har endelig turt å sove ute alene selv, to ganger hittil, jeg har alltid villet og nå tør jeg.

  4. 6
    Per

    Hei! Du gjorde et klokt valg, for å overleve naturen må man spille på lag med den. Noe du sikkert har gjort mange ganger tidligere, med så mange flotte turer du har hatt. Ta dette som en ny erfaring, denne årstiden kan mye skje med tanke på de ustabile forholdene som er før jul. Kos deg i julen og ser frem til å følge deg på flere turer.

  5. 7
    Odd Arne

    Hei, du tøffe jenta midt i isøde.
    Deg har jeg stor respekt for.
    Du gapte kanskje over litt mye
    men du innrømmet deg ovenfor deg selv.
    Fant igjen selvtilliten
    og fullførte.
    Kanskje ikke som planlagt,
    men du fant gleden med å være på tur
    da ting var som værst
    med og gjøre om ruta di.
    Ønsker deg mange flere flotte opplevelser i vår flotte natur.
    Tusen takk for at du deler med oss dine tanker og følelser ♡

  6. 8
    Kjell Ove

    Du har veldig mye rett her. Å møte utfordringene og beseire den er viktig, men kan ikke være hovedsaken. Da gjennomfører du kanskje en del turer, men gleden vil alltid komme i etterkant. Det vil ikke være noen egentlig turglede der.

  7. 9
    Oddbjørn

    De modigste mennesker er de som tør å erkjenne sin egen frykt, og som tør å møte den. Dersom du er ei pingle, hva er vi andre da? :-) Jeg har all respekt for deg og det du står for, bare så det er sagt. Stå på videre med det du føler deg bekvem med. Mye sant i at det bør være turgleden som er drivkraften.

  8. 10
    Frid

    Så tøff du e som e så dønn ærlig om dine opplevelser i møte med din egen frykt. Tror mange, deriblant meg selv, vegrer sæ for å dra ut på slike turer alene, så det du formidler gjør nok at man kanskje kan prøve sæ på en slik tur:-) Stå på videre og ønske dæ lykke til videre :-)

  9. 11
    Terje Ellefsen

    Et steg i riktig retning. Flott at du ikke ga opp. Det tror jeg hadde blitt vanskelig for deg. Finnmarks vinter er Fargetid, ikke mørketid. Tenker du så fargene etter dine mørke tanker. Håper du finner tilbake til mitt kjære, gjestmilde Finnmark, og tar enda et steg videre. Takk for at du så ærlig deler dine tanker og opplevelser. Lykke til videre. :-)

+ Leave a Comment