Veien tilbake


_DSC8233

Jeg har aldri vært noe tøffing. En pingle er nok et mer passende ord om meg. Mine redsler kan ikke telles på fingrene, de er så mange flere enn som så. Store dyr, spøkelser og mørket er bare noen av dem, noen av dem som jeg har kjempet imot de siste årene. Frykten har satt kjepper i julene og gjort at drømmene mine ofte har føltes håpløse å gjennomføre. For selv om jeg elsker å være ute på tur, er jeg mye redd.

De første to ukene jeg tilbrakte på Øståsen på Hadeland i forbindelse med _DSC8076langturprosjektet mitt, klarte jeg å gjennomføre fordi jeg i lang tid har jobbet med frykten. De mørke høstnettene og den nervepirrende nattestillheten hadde jeg aldri taklet om jeg ikke hadde utfordret meg selv på tidligere utflukter. Det var faktisk først på Øståsen jeg merket at jeg begynte å få skikkelig kontroll over frykten min, jeg var nesten ikke redd lengre. Jeg hadde endelig fått et glimt av den turverdenen jeg alltid har ønsket meg, en verden hvor redslene er borte og erstattet med fullkommen turglede.

Den kvelden jeg kommer tilbake til gapahuken og blir møtt av gjørmete fotspor på et krøllete liggeunderlag, er kvelden alt blir snudd på hodet. Tingene mine er borte, noen uten gode hensikter har vandret rundt i mitt paradis mens jeg var like i nærheten. Ikke stjal denne eller de personene kun tingene mine, de stjal også tryggheten min. Den tryggheten som jeg har brukt flere år på å opparbeide. Jeg har en drøm om en turverden uten frykt, og de siste dagene har denne drømmen vært nær ved å gå i oppfyllelse. Nå føles det som om alt har rast sammen, og at det eneste jeg står igjen med er redslene mine.

I stedet for å bo i gapahuken min i to uker til slik jeg har planlagt og drømt om, drar jeg hjem. Utsikten fra soveplassen er ikke lenger en vakker stjernehimmel, men en hvit Ikea-kommode. Det knitrende bålet har blitt erstattet av en høylytt TV, og i stedet for å ta opp garn når jeg våkner i morgen, må klesvasken henges opp. Vanligvis synes jeg det er deilig å komme hjem etter å ha vært lenge ute, men slik er det ikke denne gangen. Jeg hadde virkelig et ønske om å fullføre uteoppholdet på den plassen jeg var så glad i, men nå tørr jeg ikke.

Jeg forstår fort at det er lurt for min egen del å dra ut igjen etter noen netter hjemme, og jeg starter en halv kilometer fra huset på en velkjent leirplass. Her ute suser vinden gjennom grantrærne så det knirket i treverket. Det rasler i blader. Flammene fra bålet er i ferd med å dø ut, og mørket har lagt seg. Jeg har ikke lengre oversikt over omgivelsene rundt meg, og fantasien begynner å ta overhånd. Brått knekker det i en kvist, den høye lyden skjærer gjennom skogen. Jeg grøsser, en ekkel følelse av noens nærvær skyller innover meg. Er det noen her? Er det en skygge jeg ser bak treet like ved? Panikken er bare et steinkast unna. Det er noen som er ute etter meg, jeg er plutselig overbevist. I en voldsom fart skjærer jeg ut på skogsbilveien og løper gjennom nattemørket. Jeg må hjem, tilbake tryggheten.

Jeg er skuffet over meg selv, for det er først nå jeg forstår hvor mye jeg har latt hendelsen i gapahuken gå innpå meg. At leirplassen jeg nettopp har løpt fra var samme stedet som jeg hadde min første natt alene ute som trettenåring, gjør ikke saken bedre. Nå er jeg tross alt atten år. Dagen etter forsøker jeg igjen, men med samme resultat. Jeg føler at noen holder øye med meg.

Noen uker går, og jeg gjør ikke flere forsøk på å sove ute alene. Jeg som hadde lovet meg selv at hendelsen i gapahuken ikke skulle få stjele turgleden og tryggheten min, må nå bare innse at det er det den har gjort. En løsning vet jeg likevel at finnes, men den virker fullstendig uoverkommelig fordi den går ut på det jeg nå er aller mest redd for. Jeg vet hvor frykten min kommer fra, og hva jeg må gjøre for å ta tilbake turgleden. Etter mye fortvilelse og motløshet tar jeg et tak i meg selv. Jeg bestemmer meg for å dra tilbake til gapahuken, tilbake dit det skjedde.

Innsjøen ligger der like idyllisk som den alltid gjør i solskinnet, ingen vil ofre så mye som en tanke på at det finnes noe annet en frihet og fred her oppe. Inni meg er det derimot alt annet enn frihetsfølelse og fred, for nervene er helspennet og magen vrenger seg når jeg tenker på hvilke utfordring jeg har gitt meg selv. Bortsett fra hundene er jeg helt alene her oppe i skogen, jeg føler meg mindre enn noen gang.

Det er ikke så ille å være tilbake i gapahuken som jeg hadde trodd at det skulle være. De to ukene tidligere i høst var kanskje de to fineste ukene jeg har hatt på tur noen gang, og de fine minnene kommer tilbake mens jeg vandrer rundt på leirplassen min. Jeg prøver å holde fokuset på dem, kun en gang i blant tenker jeg på de ubudnere gjestene som herjet i gapahuken. Da må jeg kikke en ekstra gang over skulderen for å forsikre meg om at det ikke er noen i nærheten.

_DSC8211

_DSC8243Mørket kommer tidlig, og jeg blir sittende ved bålet en lang stund. Jeg føler en viss trygghet når jeg kikker inn i flammene, de speiler seg i den blanke vannoverflaten og danner det samme fine bilde som de gjorde tidligere i høst. Vega og Totak ligger like i nærheten, de har krøllet seg sammen i lyngen. For meg kan det se ut som om de sover, men jeg føler meg ganske sikker på at de vil merke noe hvis noen er i nærheten.

Jeg er overrasket over meg selv når jeg noen timer senere ser på klokken og finner ut at den viser leggetid. Det har vært mørkt i flere timer allerede, likevel har jeg klart å holde fantasien under kontroll. Selv om jeg kjenner en ekstra spenning i meg i kveld, er jeg ikke skikkelig redd. Jeg tror grunnen må være at jeg er så innstilt på å klare dette at jeg ikke slipper frykten til. Selv om den prøver seg rett som det er, klarer de gode minnene for det meste å holde den borte.

Med Totak foran inngangen og Vega ved siden av meg, kryper jeg nedi den deilige soveposen innerst i gapahuken. Jeg blir liggende å lytte en liten stund, og skvetter til et par ganger når jeg syntes å høre noen lyder. Jeg må stadig sette meg opp for å granske området utenfor, bare for å være helt sikker på at det ikke er noen der. Til slutt tørr jeg å legge meg ned og snøre igjen posen. Jeg lukker øynene, og tenker på ting som gjør meg lykkelig.

Jeg blir dratt ut av søvnen i det jeg hører forsiktige dunk mot presenningen. Øynene sperres opp, hva var det? Det skinnende dagslyset svir i øynene når jeg åpner dem, og jeg forstår fort at lyden jeg hører er piskende regnvær. I det jeg ser meg rundt går det brått opp for meg hva jeg nettopp har klart, og smilet tar form på leppene. En enorm lettelse skyller innover meg, og mestringsfølelsen kjennes helt ut i fingerspissene. Øyeblikket minner meg om den morgenen jeg som trettenåring hadde turt å sove alene ute for første gang, men dette kjennes enda bedre. Tenk at jeg klarte det, jeg har bevist for meg selv det jeg alltid har trodd på. For å bli kvitt sine redsler, har man nødt til å møte dem. Jeg har gjort det før, men nå kjennes det bedre enn noen gang.

_DSC8285

14 kommentarer

Skriv en kommentar
  1. 3
    Anne Berit

    Flott, Maria,
    du er så visst ingen pingle! Du er kjempesterk! Har selv erfart det samme som du har; ved å møte redselen og tørre å stå i den, klarer du å overvinne den. Og jo flere seire, jo tryggere blir du. Si til deg selv at du er ei kjempetøff jente, jeg følger med på deg, og beundrer deg stort. Og jeg er ei jente på snart 70! Lykke til videre i villmarka!

  2. 4
    Robin

    Hei Maria
    Det er kjempe sterkt å hørre hva du har opplevd. Og jeg er veldig stålt av å hørre at du er på god vei til å overvinne frykten etter den tragiske hendelsen. Jeg vett selv hvor hart dette kan vere. Beundrer veldigt det du har gjort til nå. Jeg selv er svert turinteresert og planer nå en langtur over vidda for sommeren. Du er blitt et forbilde.

    Masse lykke til videre, og god tur.
    Håper du klare å behålde turgleden din.
    M.v.h. Robin Gedick.

  3. 5
    Hans Torslett

    Kjempebra Maria. Du er en utrolig tøff jente.
    Jeg har selv levd med en lingnende frykt i mange år. Du har klart å vinne over frykten og ta tilbake kontrollen over live ditt.
    Kos deg, og nyt livet.

  4. 6
    Liv

    Kjære Maria. Du skriver så inspirerende og vakkert! Jeg tenker at man er ikke tøffing om man ikke er redd for noen ting. Å være tøff og modig er å være redd og bekymret og skremt, men trosse frykten og tørre å stå i det skumle. Jeg tenker at den som er redd for mye, men tørr å møte frykten er den modigste og tøffeste av alle. Du ER en tøffing i mine øyne!

  5. 7
    Aase Stalvk

    Hei Maria. Så flott at du klarte å gjennomføre dette. Jeg har fulgt deg ganske lenge og har stor respekt for deg og din turglede. Stå på videre og ikke la frykten ta overhånd. Ønsker deg så mye lykke til videre og gleder meg til å lese om nye turer du har hatt :-)

  6. 9
    Geir Stene

    Hei Maria. Det er veldig kjekt å se at du har funnet gleden tilbake. Det var så kjekt å følge deg på turene dine. Du er en inspirasjon for andre som har lyst, men ikke tørr å prøve. I tillegg er du nok tøffere enn du tror, men med en stor pose respekt med du driver med. Det er det som gjør dette til det flotte det er. Det skal bli koselig å interessant å følge deg videreppå små å lengre turer. Ønsker deg masse lykke til videre. :-)

  7. 10
    thomas

    Så utrolig sterkt jobba og gratulere med overvunnen frykt . Du både inspirerer og motiverer :) blir gøy oc følge deg på nye eventyr

  8. 14
    Lars jaktkællen

    Alle har sine frykter og vondter, sorger og bumper i veien Maria. Livet handler ikke om hva du møter, men om hvordan du møter det. Nettopp derfor kan nok du føle deg helt trygg på at du er i ferd med å skape deg et svært rikt liv!

+ Leave a Comment