Alene i Lofoten


 

image22

Lofoten, dag 6-11.

Christoffer har nå dratt. Han måtte naturligvis hjem til familien sin, og til begravelsen, etter at et av hans familiemedlemmer brått gikk bort for et par dager siden. Selv er jeg fortsatt i Lofoten, alene. Uten Christoffer, og uten hund. Det er en stor overgang, nå har jeg ingen å dele opplevelsene med. Jeg har vært mye på tur uten andre tobeinte tidligere, og trives ofte med det, men da har jeg bestandig hatt med hund til selskap. Hvem skal nå hjelpe meg å bære kamerautstyr, telt og mat? Hvem skal jeg prate til når jeg blir selskapssyk? Hvem skal passe på meg, og skape den tryggheten jeg føler jeg trenger når jeg er på tur? Tankene virrer om hverandre, men jeg finner ingen svar. Det føles håpløst.

Det pissregner fortsatt i det jeg våkner for andre gang tirsdag morgen. Klokken er over tolv, men det frister fortsatt lite å krype ut av den varme posen. Heldigvis har jeg leir i nærheten av Moskenes Camping, og klarer derfor å finne et snev av motivasjon når jeg tenker på muligheten til å få meg en varm dusj der nede. Sakte, men sikkert karrer jeg meg opp, putter beina i fjellskoa og vandrer nedover med et slitent morratryne.

Jeg føler meg straks litt bedre etter det som ble den første dusjen på Lofoten-turen. Dessuten har skyene lettet, og regn er nå erstattet med et snev av blå himmel. Jeg har tuslet videre ned til cafėen ved havna for å lade utstyr. Gjennom vinduet kikker jeg ut på mengder av turister som virrer rundt ute på kaia. Et ungt kjærestepar står å holder rundt hverandre, mens noen andre står å koser med en liten hund. Overalt står bobiler, og rundt dem er barnefamilier samlet. De prater og ler sammen. På andre siden av glassruten sitter jeg, ene og alene med en kald vaffel som ikke smaker som mamma sine.

På onsdag føles alt litt bedre. Jeg pakker sammen leiren, og tar asfaltvegen fatt mot Å. Underveis utforsker jeg et fuglefjell, plukker opp en stor, rød krokebolle i fjæra og tar en svipptur innom den lokale Jokerbutikken. Sistnevnte fører til enda tyngere last som følge av at ferskt brød, sjokolade og et godt middagsmåltid henges utenpå den allerede hardstappa sekken. Siden det var meningen at Christoffer skulle være med på hele Lofoten-oppholdet, tok vi med oss et tyngere telt, større kjeler og litt annet luksus. Nå som jeg er alene angrer jeg på akuratt det, for med maten fra Jokerbutikken er nok ikke vekta på sekken mye under tretti kilo. Det er såvidt jeg klarer å løfte børa opp på ryggen.

image

Etter å ha tatt turen innom fiskeværet i Å, går jeg ut på platået helt ytterst. Der får jeg fantastisk utsikt langt utover havet. En fiskebåt driver der ute i bølgene, mens måkene skriker fra en fjellveggen like ved. Fiskene bryter overflaten på det blå vannet som er dekket av glitter fra solen som snart forsvinner bak en topp. Det står noen telt spredt rundt på utsiktsplassen, og jeg finner en perfekt plass til mitt. Fra inngangen ser jeg rett ut i havgapet.

image

Jeg har lagt en regnfull natt bak meg i det jeg kikker opp i det lyse taket torsdag morgen. I dag er det en uke siden vi ankom Lofoten, og det er ikke tvil om at dagene går fort. Dessuten begynner jeg å venne meg til å være alene nå, det er faktisk ikke så håpløst som jeg så for meg. Jeg skulle selvsagt fortsatt ønske at jeg hadde nabohunden Vega her når jeg først ble alene, men jeg tror dette med å være helt alene er en god erfaring jeg kan ta med videre.

Etter lunsj er det på tide å bevege seg oppover i fjellet, og med jævelsekken på ryggen tar jeg fatt på brattbakkene som fører meg inn i de villeste naturomgivelser. Spisse, majestetiske fjell reiser seg på alle kanter og bratte bergvegger stuper ned i en mørkeblå innsjø. Et slør av hvite fosser henger ned hver knaus, og lyden av dem lager ekko i den vesle dalen. Måker letter i det jeg går forbi, mens en kvakkende andeflokk sakte beveger seg avgårde i vannoverflaten. To havørner svever høyt der oppe, og flyr inn i den hvite tåka der den henger som et teppe over mørke tinder. Jeg blir oppslukt av den storslåtte naturen, og glemmer sekken en liten stund. Lofotenfjellene er enda flottere enn hva jeg hadde klart å forestille meg.

Jeg slår opp teltet på en liten knaus i nærheten av et vann. Utsikten fra campen kunne neppe blitt stort bedre, og jeg tar meg tid til å nyte den før jeg kryper inn. Jeg krøller meg sammen i innerteltet, og starter planleggingen av morgendagens topptur til Hermansdalstinden, Vestlofotens aller høyeste fjell. Jeg kjenner jeg gleder meg til å vandre videre for å utforske denne fantastiske naturen.

image

Tankene surrer konstant rundt i hodet, samtidig som jeg prøver å fordøye de mektige naturomgivelsene. Det er fredag, og jeg er på vei opp til Hermansdalstinden. Mange høydemetete skal slukes, jeg skal helt opp på 1029 moh. Dagstursekken er fullpakket med det som måtte trenges i løpe av de neste timene. Varme klær, vann og nistepakke, og ikke minst en haug av kamerautstyr.

Av til skulle jeg ønske at jeg bare kunne legge igjen filmkameraet og fokusere på toppen, men det går ikke. Jeg er ikke bare på tur, jeg er også på jobb. Det er det som er grunnen til at jeg kan være så mye ute. Når jeg tenker over det, er jeg utrolig heldig. Jeg drar på turer, får haugevis av opplevelser, og filmer og noterer underveis. Når jeg kommer hjem reiser jeg rundt og holder foredrag, da viser jeg film, bilder og forteller fra turene. I tillegg har jeg begynt på min andre bok, som antagelig blir å finne i butikkene høsten 2015. Om ting går etter planen. og filmmaterialet blir bra nok, vises forhåpentligvis også dette halvårsprosjektet på TV neste høst.

Jeg kommer nok aldri til å bli rik på denne jobben, og det er helt umulig å si hvor lenge det går an å holde på. Det viktigste i alle sammenhenger er å ha trua, og det har jeg selvsagt. Det skal også sies at det for lengst hadde stoppet om jeg ikke hadde hatt slike fantastiske samarbeidspartnerene, pluss en familie og en kjæreste som støtter opp om alle prosjektene.

Turen til toppen skulle vise seg å være mye lengre enn hva det så ut som på kartet. Det er mye opp og ned og frem og tilbake for å komme forbi og rundt alle bratte fjellvegger. Dessuten bruker jeg mye tid på filming, og det føles egentlig som en evighet innen jeg til slutt kommer meg gjennom det tynne tåkelaget og kan gå de siste meterene opp til toppen. Mens jeg titter utover hav, innsjøer og tåkeslør, er jeg likevel ikke i tvil om at det var verdt det. Jeg har vært på mange topper, men aldri sett utover et flottere skue. Det er både vilt og vakkert på samme tid.

image

Mellom åtte og ni timer etter at jeg forlot teltet, står jeg igjen utenfor. Beina er slitene, magen skrubbsulten og hodet trøtt. Solen har nettopp gått ned bak fjellet, og det er ikke tvil om at dette ble en lang og hard dag. Jeg nyter en velfortjent lapskaus fra Real Turmat, før jeg slokner nede i soveposen. Det er godt når man kjenner at kroppen har vært skikkelig i bruk.

På lørdag går jeg tilbake til Moskenes. Hele kroppen er øm og vond etter gårsdagens topptur, så det blir en forholdsvis rolig dag med skriving og lesing. Det har bare blitt varmere og varmere de siste dagene, så jeg får også benyttet ettermiddagen til å sluke litt brunfarge fra den strålende sola. Det er deilig å kjenne at sommeren ikke er riktig over enda.

Det er søndag, og dag 11 på tur i Lofoten. I teltet er det nesten badstue, så jeg har nok en fin værdag i vente. Dessuten kommer Christoffer tilbake i kveld, jeg er veldig glad han skal være med de siste ti dagene her i Lofoten. Likevel tror jeg kanskje jeg har hatt veldig godt av å være alene noen dager, både uten mennesker og uten hund. Nå har jeg faktisk fått bevist for meg selv at jeg klarer meg greit for meg selv også, til tross for at jeg har vært en smule selskapssyk, og til tross for at det var litt skummelt den ene natten alene i fjellet.

image image image image image

 

5 kommentarer

Skriv en kommentar
  1. 4
    Ragna

    Hei. Du og Lars monsen er fårbildene mine. I sommer har jeg som ti åringen gått 31kilometer i Børgefjell med pappaen min og Raisa som er hunden til onkelen min. Jeg fik en helt fantastisk opplevelse

  2. 5
    Ragna

    Hei. Du og Lars monsen er fårbildene mine. I sommer har jeg som ti åringen gått 31kilometer i Børgefjell med pappaen min og Raisa som er hunden til onkelen min. Jeg fik en helt fantastisk opplevelse

+ Leave a Comment