Dagbok – min hittil lengste vintertur


dagbok6

Opprinnelig skrevet 23. februar 2014:

I høst gikk jeg på en smell i form av utmattelse og kyssesyke. Nå har jeg stablet meg på beina igjen, og gjennomført min hittil lengste vintertur. I dette innlegget har jeg samlet de daglige oppdateringene jeg la ut på Facebook, slik at dere kan lese om hvordan det var å gå alene på ski fra Ustaoset til Norefjell. Helt alene var jeg riktignok ikke, malamutehannen Totak var god å ha disse 13 dagene i vær og uvær.

8. februar. Dag 1.
Nå har jeg endelig klart å gi slipp på mye av spenning i kroppen. De siste dagene før avreise har jeg både grudd – og gledet meg på samme tid. Jeg har tenkt mye, så mye at jeg har våknet flere ganger i løpet av nettene. Det har vært noen travle dager også, det er derfor godt og endelig være i gang. Nå som jeg har startet føles ting helt annerledes. Litt spenning er det i kroppen enda, men aller mest er jeg glad og fornøyd.

I dag har jeg slått ihjel en del kilometer, kjeftet litt på pulken og smilt til sola. Totak har stort sett vært flink, men det går aldri en dag helt uten ugang fra hans side. Han pissa blant annet PÅ pulken min… Æsj!

Her i teltet er det rene luksusen for øyeblikket. Jeg spiser popkorn i takt med fet spotifymusikk. Lyden fra den lille høyttaleren fyller hele rommet, som for øvrig ikke har plass til mer enn utstyret og meg. Dessuten tillot jeg meg selv å ta med ei bra bok på denne turen, men i den kan jeg ikke lese mer i dag. Den skal tross alt vare en del dager.

Jeg tar snart kvelden, det blir viktig å lade opp til i morgen. Føret blir nok tyngre da, som følge av snøværet som herjer ute. God natt!

dagbok1 dagbok2

 

9. februar. Dag 2.

Heisann! Malamuten Totak her. Vanligvis er det samboeren min Vega som får være med på utflukter, men endelig var det min tur. Hittil har det vært kjempebra! Vi har hatt kaldt og vindfullt snøvær, akuratt slik jeg liker det. Innimellom all jobbingen har jeg til og med fått tid til å gjøre ugang, det er nemlig noe av det beste jeg vet. Da kaller Maria meg for «Lille Satan». Jeg liker å erte henne litt, for selv om hun blir sur en gang i blant, sier hun ofte at hun er glad i meg. Dessuten er jeg til gjengjeld en gentleman de gangene det trengs. Sånn som i dag for eksempel, da jeg dro pulken helt alene i flere kilometer fordi beina til Maria var ugreie. Da fikk jeg masse ros.

I det vi kom frem i stad, sa Maria at jeg utrolig nok har oppført meg eksemplarisk en hel dag i strekk. Jeg er litt usikker på hva hun mente, men siden hun smilte og ga meg en stor porsjon tørrfor, er jeg sikker på at det var et kompliment.

Etter å ha rullet rundt og kost meg i den deilige snøen, har jeg nå krøllet meg sammen som en ball for å sove. Jeg elsker å sove ute, og særlig når et hvitt teppe av snø legger seg over meg. Jeg aner ikke hvorfor Maria sover inne i telt, men hun er vel en latsabb. Nattinatt!

dagbok3 dagbok4

 

10. februar. Dag 3.

Dette har uten tvil vært den mest krevende dagen hittil, men kanskje også den mest opplevelsesrike. Jeg har gått både gjennom skog og over fjell, fellesnevneren for dem begge er at føret har vært tungt. Heldogvis har det vært noe scooterløyper, men det har også blitt en del labbing i løssnø. Jeg har dessuten blitt bevisst på en fare som ligger gjemt overalt. I hele området her oppe er ingen vann trygge. Selv ikke der det er kjørt scooterspor. Åpene råker dukker opp på alle kanter, selv små bekker er isfrie. Derfor har jeg vært nødt til å følge like mye med på kart og GPS, som på omgivelsene rundt. Jeg unngår alle vann, både store og små. Noe annet er rett og slett livsfarlig, og jeg tar ingen sjanser.

Ellers har jeg slått leir på fjellet i dag. Teltet er godt bardunert, så jeg er forberedt på alt av vær og vind. For øyeblikket er det litt snø i lufta, men månen titter frem en gang i blant. Fordelen med vinteren er at det aldri blir helt mørkt, snøen lyser opp. Det er noe jeg er veldig glad for, siden jeg egentlig er fryktelig mørkeredd.

Nå skal jeg lese litt i boka jeg har med meg, studere kart og spise popkorn. Kroppen er sliten etter dagen, så det er deilig å slappe av i den varme soveposen.

Slenger med et bilde tatt tidligere på dagen. Løssnø og tung pulk er, etter min mening, ikke den beste sammensetningen…

dagbok5 dagbok6

 

11. februar. Dag 4.

Både Totak og jeg våknet grytidlig i morges av rypesteggens velkjente røst. Totak var, etter bråket å dømme, gira på å skaffe seg en velsmakende frokost, men fant nok fort ut kjettingen var for kort.

Da jeg åpnet øynene et par timet senere, lå jeg i et ganske så nedrimet innertelt. Det var klarvær, og dermed også bitende kulde. Jeg brukte en halvtime bare på å manne meg opp nok til å krype ut av posen. Når jeg først kom meg opp, ble jeg møtt av en logrende pelsball i teltåpningen. Godgutten var overlykkelig over å få oppmerksomhet, og sa ikke nei til litt lekeslossing i finværet.

Den blå himmelen forsvant fort. Innen vi sto på toppen av Dynna var det overskyet og lett snøvær i luften. Oppholdet på toppen ble derfor kortvarig, før vi suste nedovet til Fagerhøy fjellstue. På Fagerhøy ble jeg tatt svært godt i mot, og jeg fikk både dusjet, tørket utstyr og studert kartet, før jeg igjen la av sted. Ettersom det var halvveis mørkt innen vi kom oss avgårde igjen, gikk vi ikke langt før jeg satte opp teltet.

Nå ligger jeg nede i den tørre soveposen, og skal hive i meg et par knekkebrød før jeg sovner. I morgen går vi videre i retning Hallingnatten.

dagbok7 dagbok8

 

 

12. februar. Dag 5.

Selve dagen startet bra i dag. Vi kom oss tidlig avgårde, og jeg var ved godt mot med tanke på dagens etappe. Målet var å komme gjennom dalen, og opp på fjellet på andre siden.

Til tross for vind og tungt føre, koste jeg meg mens vi tok oss frem mellom furutrærne. Dyrelivet i skogen hadde satt sine spor, og Totak spisset ører i det vi passerte ferske tråkk etter skogens konge.
Campen er nå etablert akuratt på tregrensen. Utenfor blåser det kraftig, og de effektive minusgradene er mange. Det er iskaldt i teltet, og primusen vil ikke la seg tenne. Jeg har prøvd å skru og bytte til reservedeler, men til ingen nytte. Jeg er helt avhengig av snøsmelting for å få vann, derfor er ikke dette noe artig situasjon å stå i. Alt jeg har av væske er en liter vann. Totak har heldigvis fått det han skal ha for kvelden.

Mens jeg prøver å tenke positivt, forsøker jeg å smelte litt snø over lanternen. I kveld blir det nok knekkebrød også til middag. Jeg skal være helt ærlig å si at jeg, akuratt nå, så gjerne skulle ha sittet foran peisen hjemme og varmet de frosne tærne mine. I stede må jeg prøve å finne en løsning på problemet, for i morgen venter den hittil mest værharde etappen i fjellet. Og da er det meldt enda mer vind.

dagbok9

 

13. februar. Dag 6.

Jeg våkner flere ganger i løpet av natten. Kraftige vindkuler hiver seg over teltet, og snøkrystaller drysser ned i ansiktet mitt. Jeg har vært ute og hentet inn Totak, som minnet mer om en ispinne enn en pelsdott der han lå ute i snøen. For et uvær!

Noen timer senere våkner jeg til samme lyd av blafrende teltduk. Jeg åpner opp lufteluka og får, bokstavelig talt, bakoversveis av synet som møter meg. Hallingnatten utelukkes umiddelbart, det er uforsvarlig i dette været.

Humøret er kjempebra til tross for at jeg må utelukke den ønskede etappen over fjellet. Værmeldingen melder kraftig vind helt frem til søndag, jeg ser derfor ingen annen mulighet enn å ta veien langs Tunhovdfjorden for å komme videre til Haglebu. Jeg pakker sakene, og retter nesa mot Langedrag.

De få kilometerne til Langedrag blir et helvete. Store, løse skavler gjør det nesten umulig å ta seg frem. Men bare nesten. Etter et par raseriutbrudd, og mye fortvielse, får vi øye på sivilisasjon. Endelig kan vi ta oss frem på vei!

Ting blir likevel ikke helt som planlagt, det blir bedre. Jeg møter en av de som jobber i naturparken, og han er ikke sen om å spørre om jeg vil sove inne i natt. Utslitt og kald, takker jeg gledelig ja til tilbudet.

Nå har jeg tørket alt utstyret, ladet batteriene og planlagt videre rute. Jeg har fått god mat, og blitt tatt godt vare på av de hyggelige folkene som jobber her. I tillegg har jeg hilst på flere av dyrene her oppe, og Totak har fått hundegård med ulvene som nabo. Denne omveien har foreløpig viste seg å by på flotte opplevelser. Kanskje er ikke omveier så dumt likevel?

dagbok10

dagbok11

14. februar. Dag 7.

Vinden herjer enda verre i dag, og det er sludd i lufta. Jeg blir stadig mer overbevist om at det var et klokt valg å dra ned igjen fra fjellet i går, for utsikten fra Langedrag tyder på at det går hardt for seg i høyden.

Vi følger veien langs Tunhovdfjorden. Tross all motvinden, er farten ganske så god på det isete føret. Likevel er ikke humøret helt på topp, for vei er både kjedelig og ensformig, og sluddbygerene gjør meg klissvåt.

Mens jeg staker bortover med et omvendt smil, stopper plutselig en bil opp ved siden av meg. Sjåføren sveiver ned vinduet, og i førersetet sitter Christoffer, kjæresten min. Jeg blir helt sjokkert, og er usikker på om jeg skal le eller gråte av glede. Bak i bilen sitter også Vega, Totak sin nydelige samboer. For en overraskelse på selveste Valentinsdagen! Jeg føler meg utrolig heldig som har en så fantastisk kjæreste. Han har dratt helt opp hit bare for å være meg på tur dette ene døgnet.

Etter at det uventede besøket har sunket litt inn, kjører Christoffer videre for å parkere bilen i områder jeg har sett ut til å være dagsetappens endepunkt. I mens tar Totak og jeg fatt på den bratte veien oppover fra fjorden. Det er en del kilometer som må gjøre unna i løpet av dagen, tempoet må nemlig holdes oppe for at jeg skal klare å rekke frem til Norefjell i tide.

Vi gjør unna mange høydemetere på brøyta vei, men må etterhvert fortsette i løssnøen. Det er tungt, og kanskje aller mest for Totak denne gangen. Han synker dypt nedi for hvert steg, og må bakste seg fremover. Tross føret kan jeg ikke annet enn å smile, for snart skal jeg være sammen med Christoffer.

Etter en stund kommer vi frem, og teltet settes opp. Christoffer disker opp en fantastisk elggryte, og finner frem en haug av godteri som han vet jeg er så glad i.

Akkurat nå føler jeg meg som verdens heldigste. Dette var en stor opptur midt oppi disse ellers så grå uværsdagene.

dagbok12

dagbok13

15. februar. Dag 8.

Det var skikkelig opptur å få besøk av Christoffer og Vega, men jeg må videre. Etter frokost tar vi farvel, og den blå golfen forsvinner bak grantrær og brøytekanter. Igjen står Totak og jeg alene i det våte snøværet.

Føret er trått. Det har kommet mye nysnø i løpet av natten, og fortsatt daler tunge fnugg ned fra den grå himmelen. Det begynner å bli en smule irriterende ikke å få annet til utsikt enn tett snøvær. Dessuten trenger kornene seg inn i hetta og angriper det bare ansiktet mitt. De smelter på klærne, og gjør meg våt til skinnet. Om det det bare hadde vært litt kaldere i lufta…

Nå som jeg ligger her i teltet og prøver å finne ut av hva som kan har vært positivt med dagens etappe, rettes fokuset fort mot Totak. Han er kjempeflink, og jobber på hver bidige meter. Han har alltid et artig sprell eller et morsomt utrykk på lur, og det gode humøret hans smitter over. Han er rett og slett en helt på denne turen, jeg vet faktisk ikke om jeg hadde klart meg uten han.

Bortsett fra å skrive, går lørdagskvelden med i et håpløst forsøk på å tørke klær. De er så våte at jeg får frysninger bare ved tanken på at jeg må ta dem på igjen i morgen. Jeg må antagelig gå dem tørre. Enn så lenge skal jeg nyte natten i en varm og god sovepose. Så lenge jeg vet at jeg får være tørr om natten, klarer jeg alltids å hente frem litt motivasjon på uværsdager som dette. Dessuten nærmer jeg meg målet nå, for i morgen tar jeg fatt på Norefjell.

dagbok14

 

16. februar. Dag 9.

Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken nedtur det er atter en gang å våkne til det forbanna snøværet. Møkka lei alt sammen, legger jeg meg nedi soveposen igjen. Fast bestemt på å gå til streik mot disse nådeløse værgudene.

Jeg er nok av den litt utålmodige typen, for det blir etterhvert i overkant kjedelig å vente på finværet. Jeg pakker derfor ned campen, seler på Totak og spenner på meg pulken. I fjeset er det langt fra noe smil, men jeg vet jeg må videre for å rekke frem innen tirsdag morgen.

Etter at vi har slitt oss opp slalåmbakken ved Haglebu, er vi endelig på Norefjell. Humøret blir straks litt bedre, men jeg er skeptisk på hvor lenge det kan holde ettersom løypa vi skal gå i ikke er annet enn tung løssnø.

Mens vi sliter oss gjennom massene, blir hele tilværelsen brått snudd på hodet. Den gule kula kommer til syne, og himmelen åpner seg. Jeg skal si dere det, at hvis ikke øra hadde vært i veien, ville smilet gått helt rundt.

Brått blir det mye lettere å gå. Jeg må vandrer helt ned i kjelleren etter krefter, for plutselig er det gøy å måtte ta seg skikkelig ut. Løssnø eller ei, Totak og jeg er som to ustoppelige traktorer. Sammen er vi kanon, tenker jeg.

Kanon eller ikke, det går hvertfall fremover. Det aller viktigste er likevel denne enorme oppturen, alt takket være gjensynet med sol og kulde. Jeg trengte dette øyeblikket så inderlig nå, for de siste dagene har vært en mental prøvelse. Nå som vi står midt smørøyet av vakkert fjellandsskap, ser jeg at alt slit er verdt det. Slike stunder overgår alle grå dager. Jeg slipper ut et høylytt gledeshyl, og omfavner en lettere forvirret Totak. Det er dette som kalles turglede, sier jeg.

I kveld ligger jeg blid og fornøyd her inne i min lille bolig. Det er godt å kjenne kuldegradene snike seg på innsiden av teltduken, for det er dette som er skikkelig vinter. Fornøyd er jeg også fordi vi snart har nådd målet for turen, nemlig selve toppen av Norefjell. Høgevard med sine 1459 meter over havet, er ikke mer enn 14 kilometer herfra. Om alt går etter planen, kan jeg smile bredt der oppe på toppen i morgen ettermiddag.

dagbok15

dagbok16
17. februar. Dag 10.
På vei ut av teltet blir jeg møtt av en storfornøyd malamute. Det er ikke rart han er spesielt blid i dag, for han har gjort ugang i løpet av natten. På liggeplassen hans finner jeg nemlig en nesten oppspist oppbevaringspose, og smøret som hørte til inni, er naturligvis borte. Heldigvis for Totak er jeg i ekstremt godt humør i dag, han får derfor en stor bamseklem i stede for den fortjente ørefiken.

Vi kommer oss tidlig avgårde i det klare morgenværet. Det blåser mye, så de effektive minusgradene er mange. Likevel er jeg knallfornøyd, så fornøyd at jeg ikke klarer å slutte og smile med kjeften åpen. En liten periode er jeg småbekymret for å forfryse tunga, men det går heldigvis bra.

Det surrer mange tanker rundt i hodet i dag. Snart når jeg frem til toppen av Norefjell, selve målet for turen. Jeg har lagt bak meg mange kilometer på strekningen hit. Kilometere på vei, i skiløyper, i scooterspor og i løssnø. Været har gitt oss utfordringer, men Totak og jeg ga aldri opp.

Jeg er evig takknemlig for at Totak har vært med meg på turen. Han har stått på hele veien, og trukket nesten hver eneste meter. Uten han ville ikke beina mine kommet frem. På grunn av at jeg har for kort akillessene på begge bein, har jeg tidvis hatt store smerter. Da har det vært godt, eller egentlig helt nødvendig, å få hjelp med pulktrekkingen. Dessuten har vi to delt gledesøyeblikkene sammen, og han har lagt labbene på skuldrene mine de gangene jeg har vært utslitt og lei. På denne turen har han virkelig fått vist frem sine gode sider, han er rett og slett fantastisk.

Endelig kan jeg se toppen, den er bare noen meter fra meg. Vindstyrken er høy, det er bare såvidt jeg klarer å holde meg på beina. Vi klarer likevel den siste biten, og jeg kan endelig ta på den isete varden. Jeg kaster meg rundt halsen på Totak, og en enorm lykkefølelse skyller innover meg. Vi har klart det!

Mestringsfølelsen blir fort erstattet av en smule bekymring på veien ned. Det blåser så fælt at jeg bare såvidt klarer å bevege meg mot vinden. Jeg ser nesten ingenting, men føler likevel at jeg har kontroll over situasjonen. Jeg klarer å komme meg nedover mot turisthytta «Høgevarde», men bare femti meter før jeg når frem, tar et enormt vindkast tak i pulken. Både Totak og jeg blir dratt med noen meter, før jeg blir liggende. Jeg prøver å reise meg opp, men blir holdt nede av pulken. Mens jeg forsøker å karre meg bort til hytta, får to jenter øye på oss. De hjelper meg siste biten. Aldri har jeg opplevd maken til vindkast.

Nå sitter jeg trygt inne på hytta, og her blir jeg i natt. Soveposen var stiv som en stokk av all isen, så både den og alt det andre utstyret henger til tørk foran ovnen. I morgen kommer klassen min til fjells, så da venter to dager i snøhule sammen med dem. Med det som da vil være tørt utstyr i pulken, gleder jeg meg til et par netter inne i snøen.

dagbok17

dagbok18

 

20. februar. 

Etter å ha tilbakelagt to kjempefine dager på snøhuletur sammen med klassen, tok Totak og jeg tidligere i dag farvel med fjellet. Etter å ha vært på tur i tretten dager, sitter vi nå igjen med drøssevis av opplevelser og nye erfaringer. Dette er nok en vintertur vi sent vil glemme.

dagbok19 dagbok20

 

1 kommentar

Skriv en kommentar
  1. 1
    Sunniva Bjørndal

    Du er bare helt fantastisk Maria, jeg skulle ønske jeg var så sprek og modig da jeg var ung, men det skulle ta mange år før jeg ble halveis dugelig til friluftsliv, jeg kommer aldri til å få ditt mot og entusiasme, men du er et stort forbilde og inspirerer meg til å utfordre meg selv på turer, og ditt vakre og kloke vesen er en vidunderlig berikelse i denne ofte triste verden, jeg håper mange unge mennesker også tar din viderebringing av naturopplevelser til hjertet og drar seg litt ut av den apatiske underholdningsverdenen som så lett fanger oss, tusen takk for at du deler dine opplevelser med verden og jeg ønsker deg alt det gode verden kan gi, lykke til på sommerens turer, stor klem fra Sunniva( har selv to huskier og en riesen som nyter godt av turer i skog og mark)

+ Leave a Comment