Jeg dro til Finnmark for å få muligheten til å møte alle fryktene på en og samme tur. Frykten for vær og vind, frykten for å være alene og frykten for mørket. Jeg dro dit for å ta et oppgjør med den pingla jeg bestandig har vært, men som jeg aldri har villet være. I mine drømmer har jeg alltid vært den tøffe villmarksjenta som kan dra på utflukter helt uten engstelse. Virkeligheten derimot, er så veldig annerledes. Jeg har ikke telling på hvor mange, vonde kvelder med høylytte hikst og tårevåte kinn jeg har hatt på tur. Jeg har tvunget meg selv til å stå mitt oppi det jeg nærmest har et panisk forhold til. Jeg lurer noen ganger på om jeg er ute etter å gjøre meg selv vondt, for det er akkurat slik det kjennes ut der og da. Men på en annen side, så vet jeg av erfaring, at det å møte frykten er det eneste som vil gjøre den mindre.

Av en lokalkjent og svært gjestfri familie i Alta, fikk jeg hjelp til å planlegge drømmeturen i Finnmark. Jeg skulle starte ved nordenden av vannet Stuorajávri, vandre gjennom Stabbursdalen og ende opp i Porsanger. Turen skulle vare i litt under to uker. Men slik gikk det ikke, for allerede første dagen tok frykten tak i meg med sitt harde grep. Jeg fant nok en ting å være redd for, nemlig å vandre på isen. Til tross for at isen sikkert var fyldig nok til å bære både elefanter og biler, hoppet hjertet hver gang den ga fra seg et drønn. De vanlige, grusomme tankene om alt som kan skje og gå galt når jeg er alene, erobret skallen. Jeg vemmes de tankene. For når de først har kommet, nekter de å dra sin vei.

Jeg forsto allerede den første, mørke kvelden at jeg hadde tatt meg vann over hodet. I teltet var det alt annet enn harmoni, for jeg lå i soveposen og hylgråt som en skremt, liten unge. En bekk av tårer sildret ned på soveposekragen, og ble forfrosset til is av de tjue minusgradene som hadde kommet som lyn fra blå himmel. Jeg følte meg så alene, så liten, så redd. Jeg lurte på hva i alle dager jeg holdt på med. At jeg skulle være der ute i mørketiden alene de neste elleve dagene føltes total uoverkommelig. Særlig med tanke på at ruten jeg hadde valgt var gjennom et område jeg antagelig ikke ville se folk, og gjennom et område med mye dårlig eller ingen dekning. Dessuten innebar ferden en rekke kilometer over islagte vann og elver.

Turgleden glimret med sitt fravær, og det ble jeg brått oppmerksom på. Det var da det gikk opp et lys for meg. Jeg tok til å forstå noe jeg burde ha forstått for lenge siden. Jeg hadde dratt ut på tur med helt feil innstilling. Mitt fokus lå på å møte angsten. Det lå på å greie og komme gjennom en tøff tur til tross for at jeg måtte bære frykten på mine skuldre. Jeg var ute etter å bevise ovenfor meg selv at jeg klarte å gjennomføre uansett hvor mye angsten satte meg på prøve. Turgleden, selve drivkraften som gjør at jeg liker å være ute, hadde jeg fullstendig glemt. Og nå var den nær bristepunktet.

Langsomt forsto jeg at jeg hadde nødt til å ta grep, noe måtte gjøres. Jeg sluttet å hyle og tørket tårene. Jeg begynte i stede å lete etter en løsning. En av dem var å dra hjem, men jeg visste innerst inne at det var en utgang jeg kom til å angre på. Mens jeg funderte frem og tilbake slo det meg brått at det riktige måtte være å legge opp en tur jeg var mer bekvem med. En tur hvor jeg hadde anledning til å ringe mamma, pappa eller Christoffer når jeg ble redd. En tur hvor folk ikke var like langt unna om jeg skulle behøve hjelp. En tur hvor jeg ikke trengte å vandre over innsjøer og elver. En tur som varte en uke, i stede for i elleve dager. Og ikke minst, en tur hvor turgleden var hovedfokuset. Jeg ville fortsatt møte frykten, men i mer beskjedne mengder. Det skulle ikke bli så mye engstelse at jeg ikke klarte å ta innover meg de fine øyeblikkene. Jeg fattet at jeg måtte følge en gyllen middelvei, det måtte være en balanse mellom utfordringer og fryd.

Endepunktet ble omgjort til Alta, og det var dette som ble redningen. Fra det første sekundet nesa pekte mot byen, kjente jeg at det var det rette. Jeg begynte å kose meg på tur igjen. Jeg maktet å nyte stillheten. Skiturene, det koselige teltlivet og det dansende nordlyset gjorde nå at jeg hoppet av fryd. Til tross for at jeg hadde mine stunder med engstelse og fortvilelse, klarte jeg å glede meg over turhverdagen. Finnmark hadde gitt meg et nytt syn på turlivet.