Øståsen på Hadeland, dag 1-9.

Langtur, på Øståsen på Hadeland? Herregud, hva slags tur er det? Folk forstår ikke, ser ikke hvilke mulighet som ligger der bare noen kilometer fra sivilisasjonen. De fleste av oss lever i en tro om at om man skal på langtur, må man først sitte timevis i bil og deretter komme seg langt bort fra alt som heter bilvei, flyplasser og hus. Hvorfor skal det være slik at vi må reise så langt?

I det jeg lukker opp bildøren kan jeg kjenne den velkjente lukten av skog, og jeg føler meg med en gang hjemme. Her er det færre folk enn i Jotunheimen, mye færre. Øståsen på Hadeland er ikke akuratt noe villmark, men det er mange pene naturområder her som er egner seg ypperlig for turer. Dette er kanskje den av de fem langturene dette halvåret som jeg har gledet meg mest til. I disse skogene kjenner jeg turgleden ekstra godt. Det skyldes nok min sterke tilknytning til Øståsen. Siden jeg lærte å gå har jeg trasket rundt de samme furuene, rodd rundt i den samme trebåten og fisket på de samme fiskeplassene. Uansett hvor jeg snur meg, dukker det opp minner. Gode minner. Jeg er veldig takknemlig for at familien tok meg med hit så ofte, det er nok også mye av grunnen til at jeg har fått øynene opp for friluftslivet.

Det står flere hytter ved samme vannet som basecampen min er satt opp ved, men det er et forholdsvis stort vann, og på den siden jeg har slått meg til er det helt stille og rolig. Akuratt her føler jeg at jeg har min egen lille verden, langt borte fra alt og alle. Sannheten er selvsagt en annen, men det spiller ingen rolle. Hyttene kan jeg ikke engang se fra min leirplass, og det har enda ikke kommet et menneske vandrende forbi gapahuken. Her kan jeg med god samvittighet legge igjen bikinien på land når jeg skal bade.

Hver kveld sitter jeg på min lille odde og kikker inn i dansende flammer. Orrfuglen spiller, beveren plasker i vannkanten og ørnen daler forbi med sitt fiskemåltid i nebbet. Knitringen fra tyribålet gir meg ro i sjela, og jeg kan kjenne frihetsfølelsen fylle kroppen.
Av og til når jeg sitter alene kommer følelsen av ensomhet svevende med vinden, og jeg tar meg tid til å kjenne på den. Det er ofte godt å være alene, men etter noen dager begynner jeg å savne noen å dele opplevelsene med. Da kommer den store fordelen ved å være nettopp her, tilgjengeligheten. Familie og kjæreste kan komme på besøk uten masse styr, og de kan være med en natt eller to i gapahuken, eller bare komme innom på en dagstur. Jeg trenger tid for meg selv, men også tid med andre.

Om kveldene, når jeg kryper ned i den varme dunposen, kikker jeg ut på stjernene. De blinker mot meg, og gir meg en følelse av trygghet. Ofte tenker jeg på at jeg vil sitte under de samme stjernene på øde Finnmarksvidda i desember. Jeg lurer på om jeg vil være enda mer lykkelig da, eller om jeg vil savne Hadelandsskogene. Det er hvertfall ingen tvil om at stjernene er minst like vakre her. Jeg er usikker på om turgleden vil bli større av å reise så langt bort, men det jeg vet er at Finnmarksvidda vil gi helt andre opplevelser. Det er nok for variasjonens og nysgjerrighetens skyld at jeg har bestemt meg for å dra dit, og ikke minst målet om å bli kvitt mørkeredselen.

De fleste dagene her oppe går jeg bare rundt å nyter de fine øyeblikkene. Til tross for at kalenderen viser september, er temperaturen et sted mellom femten og tjue grader nå og soldagene har allerede blitt mange. Likevel har ikke alt denne første uken vært som en dans på røde roser, natten for et par dager siden ble min værste natt på tur noen gang. Akuratt hvorfor skal jeg ikke dele med dere nå, den historien får dere vente med til boka kommer neste høst.