Lofoten, dag 12-20.

Dag 12 er her og Christoffer er på plass igjen. To bleke kropper står nede på svaberget, klare til å kaste seg ut i havskummet i det neste store bølge slår innover mot land. Solen steiker, og skjærgårdsidyllen er til å ta og føle på her vi har slått oss ned på en ubebodd odde i Reine.

Vi kunne sikkert ha brukt mange dager på plassen i Reine, men planene er lagt og tidsrammen må holdes for at vi skal rekke over det vi har mest lyst til i løpet av dagene vi er i Lofoten. Etter lunsj tar vi derfor båttur over Reinefjorden for å kunne gå videre til Horseid, en av de tre kjente strendene på yttersiden av Moskenesøya.

Med sekkene fullpakket med god mat for flere dager, tar det noe tid å komme over og rundt alle svære steiner, og opp og ned bratte bakker. Når vi først kommer frem, er vi likevel ikke i tvil om at melkesyren var verdt det. Villere og flottere sted enn Horseid skal man lete lenge etter.

Det blir en rolig kveld i den flotte dalen. Vi nyter vårt selvfiskede makrellmiddag ved leiren på kanten av stranden mens vi lytter til suset fra bølgene. Fjellveggen bak oss farges oransj av solen som er på vei ned. Vinden puster oss i nakken, og et snev av kulde føres innover det flate landskapet. Snart er enda en dag forbi.

Etter et iskaldt morgenbad venter en tung utfordring på dag 13. Vi skal videre i retning Kvalvika, og må med full oppakning komme oss over en bratt skrent på litt over firehundre meter. Kroppen blir sliten bare av å se opp mot toppen, og jeg tenker atter en gang at mye av Lofoten er best egnet å gå i med lette dagstursekker.

Det tar tid, men etter mye gåing, litt klatring og mange pauser, står vi endelig på toppen. Beina er så fulle av melkesyre at bare å løfte dem er slitsomt. Lofoten er kjent for sine spisse og vakre fjell, men terrenget gjør det ikke akkurat enkelt for to turgåere som har litt for mye mat og alt for mye kamerautstyr å bære på. Foran oss ligger nemlig mer bratt terreng. Først bratt sidelengs, så bratt oppover og deretter bratt nedover.

Både knær, legger og resten av skrotten får kjørt seg skikkelig innen regnværet kommer og vi bestemmer oss for å slå leir ved et vann. Der ligger vi rett ut resten av ettermiddagen og kvelden, mens vi hiver innpå hvalkjøtt og tørka bananer.

Regnet gir seg ikke før i ettiden dagen etter. Først da pakker vi sammen teltet og fortsetter videre. Det er vått og glatt på steinene, men vi tar oss god tid på de få kilometerne bort til veien hvor det ligger en ubetjent turisthytte. Siden det meste av utstyret er vått bestemmer vi oss for å bli der over natten.

Dag 15 kan vi endelig ta fatt på siste etappe til Kvalvika. Denne stranden ligger mye mer tilgjengelig enn Horseid, og selv om det er noen bratte bakker der også, blir det bare barnematen i forhold til de vi har krabbet de siste dagene. Plutselig står vi på toppen og kikker utover nok en nydelig strand. Horseid var kjempefint, med Kvalvika er enda bedre.

Vi finner en vanvittig flott leirplass rett på oversikten av stranden. Teltet settes opp, og like etter springer vi bortover stranden så sandkornene spruter. Store dønninger møter oss i det føttene fører oss ut havskummet. En bølge av lykkerus og iskaldt vann skyller over oss, og noen sekunder føler jeg meg som verdens lykkeligere menneske.

Neste dag tar vi en ny rute tilbake til veien. Denne viser seg å være enda mer lettgått, og det tar ikke lang tid før vi får hard asfalt under føttene. Nå har vi lagt bak oss tunge dager med sekk, toppturer og strender, nå skal vi videre til nye opplevelser. De siste dagene skal vi nemlig tilbringe på Henningsvær.

Dag 17 våkner vi etter vår første natt i Henningsvær. Leirplassen finner sted på en fin odde hvor det er lite med folk. Vi hiver innpå noen velsmakende brødskiver før vi er klare for å se oss rundt i området.

Det tar ikke veldig lang tid å utforske Henningsvær, men det tar heller ikke lang tid å finne ut at Henningsvær er et veldig koselig sted. De neste dagene blir rolige, men fine. Vi fisker torsk og makrell fra svaberget, bader i fjæra, snorkler og nyter kaffe og kanelboller på en koselig kafé. Etter lange turer med tung sekk er det godt å få tid til å nyte Lofoten i rolige omgivelser.

Dag 20 er det tid for å reise hjem. Med haugevis av flotte opplevelser i bagasjen, kan vi dra med et smil og fortelle at Lofoten innfridde til forventningene, og kanskje litt til.

Nå fremover skal jeg være hjemme i 1,5 uke før jeg drar ut på neste og tredje langtur. Da skal jeg være tretti dager i et område jeg har vært mye i gjennom hele barndommen. Jeg skal jakte, fiske og sanke, og leve kun av den maten jeg finner i naturen. Det blir nok både spennende og utfordrende å få tak i nok mat, men det blir hvertfall veldig gøy å prøve.