Lofoten, dag 1-5.

Spente titter vi ut av det lille flyvinduet for å få en fornemmelse av hva som egentlig venter oss. Vi nærmer oss Bodø, og under flykroppen reiser majestetiske fjell seg blant innsjøer og blått hav. Et grønt teppe av frodig gress og blomster dekker store deler av landskapet. Jeg kjenner det krible i magen, for dette er en tur jeg virkelig har gledet meg til. Både fordi jeg har hørt så mye fint om Lofoten, og fordi Christoffer har sagt ja til å være med fra start til slutt. Dette kan da ikke bli annet enn bra.

Etter noen timer med venting i Bodø sentrum, går vi ombord på ferja til Værøy. Værøy er den nest ytterste kommunen og øya i Lofoten. Øya er kjent for så mangt, blant annet fuglefjell, vakre strender, fine toppturer og hulemalerier. Til tross for at øya er liten, har den altså mange forskjellige opplevelser å by på for de som er interessert i natur og friluftsliv. Den nesten åtte timer lange fergeturen vi måtte ta for å komme dit fra Bodø, kunne vi derimot fint klart oss uten.

Fergeturen blir en svært lang tur med ekstremt dårlig vær. Bølgene er høye, og det blir derfor mye forsinkelser. Mange av passasjerene, blant annet Christoffer, rammes dessuten av sjøsyke. Vi er derfor glade over å endelig kunne sette beina på land på Værøy rundt klokken tolv på natten. I frisk bris og duskregn finner vi en fin leirplass mellom to fjell, hvor vi fort slokner når vi endelig får lagt oss nedi soveposene.

Dag 2 er preget av like mye vind som dagen i forveien. Det blir derfor ingen topptur, men i stedet en spasertur gjennom det man kan kalle Værøy «sentrum», for å få en oversikt over hva som er hvor. Det viser seg å være en ganske enkel affære, i og med at det ikke akuratt er store stedet. På den vesle øya er det ikke mer enn ca. 750 innbyggere, så annet hadde vi heller ikke forventet. Dette er noe av det som er sjarmen med Værøy, fant vi ut.

Dag 3 blir en dag fullspekket av opplevelser takket være de to lokale jentene Toyni og Amalie. De hadde fikset båtskyss, og viser oss både fuglefjell, havørn og den vakreste stranden på øya, Sanden. Vi går i land på Sanden for å se om vi kan finne grotten med de 3000 år gamle hulemaleriene. Dette skulle vise seg å ta litt tid, men etter litt leting finner vi hulen til slutt.

Grotten er både lang og svær tross den lille inngangen. Selv har jeg aldri vært inne i en lignende hule før, men det er ingen tvil om at det er utrolig spennende. Vi går stadig lengre innover, og til slutt er det kun hodelyktene som lyser opp omgivelsene rundt oss. Frostrøyken siger ut av munnen der vi beveger oss mellom de mørke steinene, og stemmene lager ekko langt der inne. Gangen innover i fjellet blir smalere og smalere, men plutselig kan vi skimte noen oransje tegninger på veggene rundt oss. Hulemaleriene! De fleste av dem ser ut til å forestille mennesker. Det er rart å tenke på at det har vært mennesker på øya i så lang tid, og ikke minst er det rart at maleriene har holdt seg så lenge. Det har sikker noe med kulden her inne å gjøre, også er de jo fullstendig skjermet for sollys.

Etter at vi er tilbake fra den fine båtturer planter vi beina i asfalten. Vi følger veien til den andre siden av øya, hvor det kommer til syne enda flere strender og enda mer fin natur. Vi finner en liten vik som egner seg perfekt til leirplass. Her koser vi oss med sjokolade og kortspill til sent på kveld, mens små regndråper hopper på teltduken.

Dag 4 startes med et aldri så forfriskende morgenbad. Den lille stranden ser svært forlokkende ut, men temperaturen i vannet var noe lavere enn hva vi er vant til, for å si det mildt. Likevel, bading og hårvask må til, og vi er hvertfall enige om at det føles innmari godt etterpå.

Senere får den fine dagen en brå vending. Christoffer får telefon hjemmefra om at et nært familiemedlem nettopp har gått bort. Dette er både uventet, og selvsagt forferdelig trist. Varme tanker sendes til alle de berørte.

Den nye leiren settes opp ved en svær sandstrand ved Nordlandshagen. Tross de fantastiske naturomgivelsene rundt oss, er stemningen naturligvis preget av det som har hendt. For å få hodet over på andre tanker for en liten stund, blir vi enige om å ta en kveldstur til toppen Hornet. Dette viste seg å være en flott tur, med mengder av utsikt, som absolutt kan anbefales. Etter turen blir det nok et forfriskende bad i det salte vannet, før vi kryper til sengs. 

Dag 5 er vår siste dag på den vakre øya. Vi har bestemt oss for å ta turen til den gamle, nedlagte flyplassen, hvor det nå drives en liten sjokoladefabrikk. Det er den eneste sjokoladefabrikken i hele Lofoten, vi kunne derfor ikke unngå å ta turen innom for å smake på godsakene.

Etter å ha brent av noen kroner på sjokolade, retter vi nesa mot den fraflyttede fjellbygda Måstad. Vi har ikke gått langt før de første regndråpene faller, men vi hiver på oss regntøy og fortsetter videre. Etter noen kilometer bestemmer vi oss likevel for å snu, nå bøtter det ned og tåka gjør det vanskelig å se noe særlig uansett.

Tilbake i teltet spiller vi noen rundet idiot mens vi prøvesmaker den lokale sjokoladen. Jeg er en skikkelig sjokoladeelsker, og har smakt mye forskjellig, likevel er jeg ikke i tvil om at Lofotsjokoladen er noe av det aller beste jeg har smakt. Den var rett og slett farlig god!

Etter noen timer i teltet tar vi igjen beina fatt langs asfaltvegen for å rekke ferga som går senere på kvelden. Vi avslutter oppholdet på øya med en god middag laget på primusen, før vi går ombord for å dra videre til Moskenes. Takk for oss Værøy, du har gitt oss mange flotte opplevelser vi sent vil glemme.