Leiren er slått opp på Liomseter. Det er søndag og dag 21 på tur. Christoffer har nettopp reist hjem, og jeg har bestemt meg for å ta morgendagen som en hviledag og være i området rundt Liomseter frem til tirsdag morgen. Da venter nytt besøk av søsken og søskenbarn, eller Femkløveren, som vi kaller oss.

Hviledagen går minst like fort som alle de andre dagene, og plutselig har klokken allerede passeret elleve på kvelden. Etter å ha hivd innpå en god porsjon havregrøt, melder trøttheten sin ankomst og jeg bestemmer meg for å gjøre meg klar til å innta soveposen. Mens jeg romsterer rundt mellom klær, sovepose og liggeunderlag, hører jeg brått stemmer rett i nærheten av teltet mitt. Jeg stopper opp et sekund, fordi jeg synes å dra kjensel på en latter. I neste sekund ristes det i teltduken, og glidelåsen går opp. ”Hei Maria, vi tenkte vi kunne komme allerede i kveld vi!». Den bustete lillesøsteren min Dina har nettopp tredd hodet inn, og hun gliser fra øre til øre. Også lillesøsteren min Anna, pappa og de to fetterne mine Magnus og Jens titter inn teltåpniningen. Vega og jeg blir like overrasket og glade begge to, og gjensynsgleden er selvsagt stor. Nå får de jo vært med et døgn ekstra!

Morgenen dagen etter står det tre blå telt på den lille gressflekken. Et med Dina og Magnus, et med pappa og Vega og et med Jens, Anna og meg. Det kjennes godt å vite at Femkløveren skal være sammen den siste uken min på langtur i Gausdal Vestfjell. Jeg kan nesten ikke vente med å vise dem alle de fine fiskestedene og turområdene i det som har vært mitt hjem den siste tiden.

En etter en følger vi stien nedover mot elva. Det er ikke mange kilometerene å gå, og vi vet nøyaktig hvor vi skal slå opp teltet. Femkløveren var nemlig på en ukestur i området i fjor, så vi vet hvor i elva fisken er bitevillig. Denne gangen får vi også vist fiskeplassen vår til pappa, for han skal være med et døgn til før han drar hjemover.

Solen skinner og teltene er på plass på den velkjente, lille høyden. Små og store sko tramper rundt i lyngen, og latteren sitter løst. I elva høres plask etter duppenes møte med vannoverflaten. Markklysene synker, og på land blir det stille. Det er bare fuglesangen som fyller tomrommet, og raslende bjørkeblader som vinden forsiktig leker med. Konsentrasjonen blant oss tobeinte er på topp. «Jeg har fisk!», ropet kommer etter få minutter. Lite overraskende er det at Jens er den første som får gleden av å heise opp ørreten og lande den trygt i det grønne gresset. «Yes», moroa er i gang. De neste minuttene dras fisk etter fisk opp av elva. Smilene blir bredere for hver gang, helt til moroa brått tar slutt i det en kraftig tordensmell fyrer av og gir gjenlyd i fjellene. De svarte skyene legger seg som et tykt dekke over den blå himmelen, og det tar ikke lange tiden før hissige regndråper skyter fart mot bakken. Vi hiver fra oss stengene og spurter til teltene for å søke ly. Der inne sitter vi spente mens tordenskrallene blir høyere, og regndråpene tyngre. Vi skvetter til i det lynet lyser opp, og en tordensmell serveres med et vanvittig smell. Slikt vær er vi ikke særlig glad i.

Værguden Tor reiser videre, men regnet henger igjen. Vi sitter under tarpen og forteller hverandre om hva vi har opplevd hittil i sommerferien. Alle de andre har vært i Sveits, og har derfor mye å fortelle derfra. Selv har jeg også noen artige historier å dele fra min tur. Det er koselig å ha dem alle her, men jeg savner mamma som jeg ikke har sett på tre uker. Heldigvis får jeg se henne om noen dager, når denne første langturen avsluttes. Neste dag drar pappa hjem, i sekken har han masse fjellørret. Den blir god å ha til vinteren. Vi andre går videre innover i fjellet, til et godt fiskevann. Nå har sola kommet frem, og vi blir pent nødt til å skrelle av oss både jakker og bukser. Humøret stiger likt med temperaturen, og mens vi vandrer mellom de krokene fjellbjørkene synger vi for full hals alle sammen. Vi synger mye når vi er på tur, både fordi det er gøy og fordi det gjør kilometerene mye lettere.

I det vi kommer frem går sang over til dans, og dans over til bading. Vi storkoser oss der vi løper rundt barføtte, og gleden blir ikke mindre i det prakteksemplarer av ørret viser seg å ha lyst på meitemark. Vi får flere fisker på mellom 500 og 800 gram. Kveldsmat i boks! Det drypper lett fra himmelen torsdag formiddagen, men det er ikke noe problem å bevege seg videre av den grunn. Vi kommer frem til en ny leirplass ved et nytt vann, og rekker såvidt å få opp teltet før de store regnskurene lokaliserer oss. Torsdag blir den store kortspilldagen, for når været gjør det ukoselig ute, koser vi oss i teltet i steden. Idiot, gris og hopp i havet går på rundgang, mens kakao slurpes og sjokolade slukes. Så lenge ikke utstyret blir vått, kan det være vel så bra med regnvær av og til. Det klarner opp på kvelden, og ei flott regnbue dukker opp i det uværet farer videre. Det blir ikke noe fisk denne dagen, men naturopplevelser får vi uansett. Dessuten gleder vi hverandre, for det er noe spesielt med det samholdet som er mellom oss fem. Er ikke naturen underholdende nok, underholder vi hverandre. Vi finner alltid på noen sprell, og uansett hvor dumt det er, så ender det bestandig i latter. Dagen etter bestemmer vi oss får å fokusere på fiske. Vi legger opp dagsmarsjen slik at vi går innom flere vann, i håp om å kunne ta en skikkelig sværing. Det første vannet ligger kronglete til, men vi finner til slutt hver vår plass langs vannkanten. Vi er spente i det vi kaster ut, noen med mark og andre med spinner. Det går et minutt, fem minutter, ti minutter. Ingenting skjer. Litt skuffa bestemmer vi oss for å rette nesa mot neste vann. Vann to bringer heller ikke fiskelykken, og jeg kan se at de minste er litt skuffet. Dessuten er det slitsomt å gå utenfor sti, og særlig de små beina blir slitene på vei mot det tredje vannet. Det siste stykket går ikke særlig fort, men vi kommer til slutt frem.

Dette vannet viser seg å være mye større, så etter en god lunsj er vi i gang igjen. «Jeg har fisk!». Skriket kommer fra Jens, og etter iveren i stemmen hans å høre er det ikke småfisk han har på kroken. Like etter kommer han gående med sitt største glis i fjeset, og turens hittil største ørret i hånda. Den en nok omtrent akuratt på kiloen, endelig satt den!

Vi finner fort ut at det ikke er noe vanlig fiskevann vi har kommet til. Kilosfisker vaker, og det er enormt med liv der ute i vannet. Flere flotte fisk blir dratt opp, og Anna topper det hele med en skikkelig kubbe av en ørret. For et vann! Med så mye fisk er det ingen tvil om hva som blir dagens middag. Vi deler opp og koker svære ørretskiver, og lager potetmos som tilbehør. Vi er så stappmette etterpå alle sammen, at vi omtrent ruller rundt i leiren. Som en fantastisk avslutning på en fantastisk dag, kryper vi inn i teltet og koser oss med sjokolade, kortspill og eventyr. Slike dager kommer vi til å huske lenge.

Det er allerede lørdag, og vi må fortsette videre mot endepunktet Lenningen. Terrenget er krevende, og de første kilometerene er det dårlig med sti. Dessuten tråkker vi oppi flere jordvepsebol, og både Dina, Magnus og Jens får stikk. Til tross for at det er slitsomt for alle sammen, og særlig for de små, holder vi motivasjonen oppe. Jeg blir så imponert over de fire turkameratene mine, og over hvor mye de oppmuntrer hverandre og hele tiden tar hensyn til de mest slitene. Planen var egentlig å gå halvveis til Lenningen denne dagen, men når vi får øye på det store målet et stykke lengre fremme er vi alle enige: Vi går til Lenningen i dag. Til tross for gnagsår, slitene bein og hovende vepsestikk er tempoet høyt den siste etappen. Plutselig ligger Lenningen foran oss, og den koselige kaféen står der som en fristende godtebutikk. Vi feirer med løvstek og is, før vi følger veien videre for å tilbringe den siste natten i en gapahuk ved Sebu-Røssjøen.

Vi får en fin siste kveld sammen i gapahuken. I morgen har jeg vært 28 dager på tur i Gausdal Vestfjell, og da er jeg ferdig. Den første av mine fem drømmeturer er over og forbi, og igjen står jeg med en haug av fantastiske opplevelser og nye erfaringer. Takk for en knallfin tur Vega, og takk til de som har vært med på noen dager for å ta del i opplevelsene. Disse fire ukene har vært slitsomme, men også utrolig fine. Nå venter nye eventyr i Lofoten!