Dag 12 er dagen jeg har ventet på. Jeg står opp tidlig for å sette kursen tilbake til Liomseter, og smiler fra øre til øre der jeg beveger meg nedover fra fjellet i en voldsom fart. Endelig, etter nesten to uker hjemmefra, skal jeg treffe den fantastiske kjæresten min igjen. Som jeg har savnet han!

Vanligvis er vi sammen neste hver eneste dag, Christoffer og jeg. Det å være så lenge borte fra han har derfor vært en stor overgang. Nå skal jeg dele naturopplevelsene med han de neste ni dagene, og det gleder jeg meg masse til.

Vel fremme på den betjenten turisthytta tar jeg en rask dusj og kler meg i de reineste, eller minst møkkete, klærne jeg har. Håret fikses litt ekstra, og et snev av savn etter lyse sommerkjoler, sminke og tøysko melder seg et lite sekund der jeg står foran speilet med hårbørsten i hånda.

Det blir noen timer venting før en grønn Subaru endelig ruller inn på parkeringsplassen. Vega og jeg blir like gira begge to, og gjensynsgleden er stor. Hvor mye de nærmeste faktisk betyr for en, er nok noe man tenker mest over når man er borte fra de. Det er noe jeg har tenkt mye på disse dagene jeg har vært alene på tur.

Christoffer er ikke en person som har med for lite, eller akkurat med mat og utstyr. Bilen er fullastet! Der inne ligger masse god mat og drikke, nytt ullundertøy og tykkere sovepose. Til Vega har han med ekstra mye hundemat og noen velsmakende brødskorper. Vega er nok fullt klar over at hun vil bli ekstra bortskjemt nå som Christoffer skal være med, og det har hun lite imot.

Etter å ha fullpakket begge sekkene og hivd innpå bestemoren til Christoffer sine hjemmelagde, og fantastisk gode karbonader, bærer det i vei retning Reinsjøen. Regnet daler ned, men smilet renner ikke vekk av den grunn. Jeg går ikke lengre alene.

Det blir en natt i telt på Reinsjøen før vi går videre i gråværet og tar inn på en av Gausdal Vestfjells koselige hytter. Her blir vi i to netter, og drar opp fiskemiddager til begge kveldene. Selv en lite flaske rødvin har Christoffer pakket med i sekken, og sammen med nystekt kilosørret og potetmos kunne vi neppe fått bedre måltider.

Uværet herjer i Gausdal Vestfjell. Steiner er glatte og myrene fulle. Vi bestemmer oss for å sikte på ny hytte, og går videre til Skytterbua som ligger i bjørkeskogen langs elva Fjelldokka. Også her blir vi i to netter, og kjede oss gjør vi ikke. Vi baker brød på vedovnen, fisker småørret i kulpene og bader i elva. På kveldene spiller vi kort, drikker kakao og nyter noen deilige biter melkesjokolade.

Dag 17 på turen i Gausdal Vestfjell kommer endelig varmen, og solen skinner fra skyfri himmel. Vi skynder oss å rydde ut av hytta for å nyte hvert sekund av det flotte sommerværet. Med fiskestanga i hånda og sekken på ryggen følger vi elva nedover der den åler seg vei gjennom frodig bjørkeskog, grønt gress og hvit reinlav. Myggen og fisken er like bitevillige, særlig Christoffer viser seg å ha fiskelykken med seg.

Etter noen kilometer gjennom tungt terreng finner vi en fin liten topp hvor vi slår leir. Vi tar oss både en og to svømmeturer i elva, og nyter nystekt ørret med vakker solnedgang som utsikt. Slike opplevelser setter jeg pris på å kunne dele med andre.

Vi streifer forbi Liomseter atter en gang, og klarer ikke motstå fristelsen til å stikke innom for å kjøpe rømmegrøt. Det skulle vise seg å være en svært god ide, for i solveggen utenfor hytta får vi servert skikkelig hjemmelaget grøt med den beste spekematen jeg noen gang har smakt. Det ble uten tvil et av dagens høydepunkter.

Vi plukker med oss nye matforsyninger fra bilen, og tar fatt på stien til Øvre Revsjøen. Med magen full av grøt er det litt ekstra tungt opp bakkene, men det gjør ingen verdens ting. Dårlig tid har vi ikke, og det er ikke mange kilometerene til innsjøen vi skal telte ved.

Jeg har sett mye flott natur alle disse dagene jeg har vært her i Gausdal Vestfjell, men da Revsjøen åpnet seg og ei forlokkende, hvit sandstrand dukket opp i ei vik, da nådde det toppen av kransekaka. Vi kastet fra oss de tunge sekkene, snørte opp tåfisluktende fjellsko og hev av oss svette turklær. Førstemann uti!

Sydenfølelsen er på plass, i lufta er det rundt 25 grader. To bleke kropper ligger på stranda, innklint i solkrem. Vi har funnet et sydenparadis midt i Gausdal Vestfjell, og bestemmer oss for å bli to netter.

Dag 20 forlater vi Revsjøen, og setter kursen mot Nonstjønnan under haglbygerene. Tordenskrallene herjer i fjellet, og jeg går foran og prøver å fokusere på annet enn stikkende mygg og piskende haglekuler. Jeg synger av full hals, og forteller eventyr for å holde motivasjonen oppe. Om Christoffer synes det var irriterende eller motiverende er jeg ikke riktig sikker på, men værgudene må hvertfall ha sansen for eventyr. I det vi finner en fin teltplass forsvinner gråværet, og sola kommer atter frem.

Kvelden ved Nonstjønnan blir kanskje den beste av dem alle. Solnedgangen speiler seg i den blikkstille innsjøen, og langs vannkanten står en skikkelse med fiskestanga hevet. Skikkelsen blir liten i de enorme naturomgivelsene, men for meg betyr han alt. Fuglekvitteret stilner gradvis, som en bekreftelse på at den siste dagen med kjæresten på tur går mot slutten. Det er litt vondt å tenke på, men jeg vet samtidig at vi sitter igjen med flotte minner etter ni dager på tur sammen. Det er jeg veldig takknemlig for.